Mannen, kunsten, parken og museet.
For en kunstner, for en visjonær!
«Han er ung. La oss akte ham, og la oss ikke gjøre hans talent urett. Han har våget mer enn noen før ham.»
Jens Thiis, 1894
Dette er en helt naturlig forlengelse av artikkelen om Vigelandsparken, kun femti meter over gaten på sydsiden av Frognerparken, hvor du finner Vigelands gamle verksted og Vigelandsmuseet. Ja det er faktisk meget flott museum. Jeg skulle ønsket at det var større for jeg er sikker på at de har langt mere "gjemt i kjelleren"!
Ja Vigeland var en stor kunstner, men jo mer jeg leser om han jo mer spennende og interesant blir hans historie. Han er som vi alle har forstått lidenskapelig opptatt av mennesker og menneskekroppen og hvor fantastisk den er. Så plutselig våkner motet hans til å la erotikken i hans kunstnersinn få utløp. Jeg lest mye om om Vigeland i det siste og jeg forsøker å oppsummerer og tolke hans tanker som følgende.
"Det er en fryd og en lengsel som endelig får utløp for alle mine drømmer. Det endelig å kunne skulpturere kroppen slik den er, med alle dens gleder, opplevelser, lengsler, sorger og plager som den skal oppleve og ikke minst hva erotiken kan gi. Husk kroppen er jo noe av det flotteste vi har og den skal vi ikke bare ta vare på, men også la den få lov til å utfolde seg vilt og hemningsløst!"
Jeg lover, jeg skal grave mer rundt denne spennende personen og hans liv som mann i tillegg til kunstner. Meld deg på øverst til høyre, så for du nyhetene først!
Først litt fakta om og fra museet.
Vigelandmuseets samling inneholder rundt 1 600 skulpturer, 12 000 tegninger og 400 tresnitt, samt pasteller, smijerns arbeider og treskjærerarbeider. Samlingen er resultatet av en avtale Gustav Vigeland inngikk med Oslo kommune i 1919; mot at han ga all sin kunst til kommunen, ville det bli bygget ham et atelier som skulle fungere som fremtidig museum for hans kunst. Da Vigeland døde i 1943 fikk kommunen ansvaret for forvaltningen av bygningen og kunsten.
Skulpturparken i Frognerparken, er Gustav Vigelands livsverk, med over 200 flotte skulpturer de aller fleste i granitt, men også noen i bronse og smijern. Dette prosjektet ble oppført hovedsakelig i perioden 1940-1949, men totalt er et resultat av over 40 års arbeid.
Starten på parken er Vigelands Fontene, som opprinnelig skulle stå på Eidsvoll Plass foran Stortinget. Disse planene ble aldri realisert, og fontenen ble senere en del av Vigelands parkplaner. I 1924 kom bystyrets vedtak om at billedhuggeren fikk oppføre Fontenen i Frognerparken. Allerede på det tidspunktet var prosjektet utvidet med Monolitten og en skulpturrik bro.
Vigelandmuseet åpnet i 1947 og er billedhugger Gustav Vigelands tidligere atelier og bolig. I dag viser museet en fast samlingsutstilling, og skiftende utstillinger med tredimensjonal kunst.
Vigelandmuseet eier en tilnærmet komplett samling av Gustav Vigelands kunst. I den faste utstilling kan du oppleve gipsoriginalene til de ikoniske verkene i Vigelandsparken i 1:1 størrelse, flere av billedhuggerens tidligste arbeider, samt hans kjente monumenter og portrettbyster.
I museet kan du også følge utviklingen i Vigelands kunstnerskap og få et unikt innblikk i stedet han arbeidet og bodde de siste 20 årene av sitt liv.
Hvem var nå denne Gustav Vigeland
Gustav er født 11. april 1869 i Mandal og er den nest eldst i en søskenflokk på fire. Han var seg selv lik helt fra barnsben av og fikk tidlig lov til å utfordre sin kreativt i farens møbelverksted. På denne tiden heter han Adolf Gustav Thorsen og allerede som 15 åring, i 1884, får han lov til og reise til Kristiania, for å lære treskjæring hos en Torsten K. Fladmoe, men i 1888 bestemmer han seg for å bli billedhugger.
Så rundt 1889, etter farens død, bytter han navn til Gustav Thorsen Vigeland. Vigeland var et stedsnavnet der hans morfar bodde og som også ble hans andre hjem.
Gustav får arbeid i atelieret til Brynjulf Bergslien (1830-1898) og følger undervisningen til Mathias Skeibrok (1851-1896) på Tegneskolen. Han debuterer på Statens Kunstutstilling med gruppen Hagar og Ismael. Hvor mye dette betydde for Vigelands kreative uttrykk er det ikke sagt noe om, men Bergslien var anerkjent og hadde skulpturert flere kjente personer og fått disse plassert rundt i det åpne bybildet.
Han hadde søkt om stipend flere ganger, men i 1891 får han endelig sitt etterlengtede stipend. Han reiser til København, hvor han får plass hos sitt store forbilde Vilhelm Bissens. I København modellerer han sitt første hovedverk i full størrelse som heter Forbannet, og som du finner i museet.
Med dette første verket og svennestykke ville han vise at han kunne håndtere flere stilarter, selv om han stadig var på søken etter «sin stil». Dette verket ble vist på Statens Kunstutstilling i 1893 og fikk en enorm respons, nær sagt i hele pressens kritiker stand.
Verket het først «Kanin og hans slekt på flukt», men ble senere endret til «Forbannelsen». Han ville ikke begrense verkets fortelling og erfaringen viste seg at dette var helt riktig. Senere ga han alle sine prosjekter kun en beskrivende tittel, slik at betrakterne selv skal kunne tolke hans arbeider fritt. Bra beslutning tenker jeg, siden det svært ofte er nettopp det vi ønsker med kunst, å selv få lov til å oppdage verkenes fortellinger og budskap!
For å forstå hvordan Gustav Vigeland ble, den han søket etter å bli, må vi sannsynligvis tilbake til 1893, da han for første gang reiser til Paris for å besøke Auguste Rodins atelier.
De neste avsnittene er fritt fortalt av meg, etter at jeg har lest forskjellige artikler og beskrivelser av hvem Rodin var, hans liv og rykte. I tillegg hvordan dette kan ha preger den fortsatt unge Gustav.
Vigeland hadde hørt fortellinger og rykter om at denne kunstneren Rofin, hadde et syn og forståelse på kunst og menneskekroppen, som faktisk lignet mye på det han selv søkte etter. Spesielt var det Rodins evne til å gjenskape absolutt alle kroppens former, inkludert de mest erotiske og sensuelle, slik at de ble oppfatte som ekte og på grensen til levende. Alle disse inntrykkene og opplevelsene som han fikk under sine besøk i Paris, omfavnet han og tok han med seg hjem, godt bevart i sitt hjerte. Dette ble kanskje den sterkeste oppdagelsen han hadde fått så langt og det var i hovedsak basert på all ærligheten og naturligheten han viste igjennom sine skulpturiske fortelliger.
Rodin ønsket nok at hver og en av de som betraktet hans verk, nettopp selv skulle fylle opplevelsen og nytelsen med sine egne tanker og drømmer. Husk vi er på slutten av 1800 tallet og dette er den tidens lovlige visuelle "nytelses presentasjon"!
Han takke Rodin for denne nesten overnaturlig og ekstremt moden måten å leve ut sin kunst på.
Slikt setter spor i en ung kunstners sinn i søken på sin egen stil. Men var denne Rodin så unik, vel for å forstå ennå litt bedre hva Gustav Vigeland hadde med seg hjem refererer jeg har hva en av Rodins kritikere har sagt;
«Rodin har en egen evne til å uttrykke seksualiteten gjennom sine materialer og de finpolerte teksturene ned og inn i selve kjødet. Uhemmede figurer, buede positurer og intime par har en ubestridelig erotisk kraft som sikkert kan forårsake mange skandaler, men fortsetter å fascinere oss alle selv i dag.» Wow, det var enten veldig enkelt, eller skikkelig utfordrende å være Vigeland og jeg tror det var litt av begge deler, men mest enkelt!
Jeg følger opp dette med det en kjent kunstkritiker, Alastair Sooke, som skriver.
«The Kiss" er kjent som et av kunstens mest populære skulpturer av seksuell kjærlighet. Auguste Rodins skulptur av de to elskere som han har sammenfiltret på en kontroversiell måte har fått en historie til å blomstre.
Det må være et av de ærligste og mest populære «bildene» av kjødelig kjærlighet i kunsthistorien: Auguste Rodins monumentale marmorskulptur av to nakne elskere smeltet sammen i lidenskap, kjent som The Kiss. Med slanke og smidige kropper, som gir en slående kontrast til den grovt meislede steinen de sitter på, fremstår Rodins kjærester som tidløse og idealiserte: en universell representasjon av seksuell forelskelse, uvitende om alt annet.
The Kiss virker så livlig optimistisk, enkel og bekymringsløs, byr historien om dens skapelse og livet etter døden på en mer knutret historie. Ikke mange viste at Rodins paramours faktisk representerer et par dødsdømte ekteskapsbrytere fra *Dantes Inferno?
Dante?
Jeg legger også til at Rodin også har laget verkene, The Thinker og The Gates of Hell, som du også kan finne igjen likheter fra i Vigelands arbeider. Hovedgrunnen til at jeg gikk i dybden på nettopp inntrykkene fra besøket hos Rodin, var for å forstå eller forsøke å finne svaret på hvorfor Vigeland ble den han ble. Jeg søke litt videre, og mener jeg traff ganske riktig.
En stund etter jeg hadde skrevet det ovenstående fant jeg ent avsnitt i en bok om Vigeland:
«August Rodins kunst, og særlig de erotiske gruppene, ble viktige for den videre utviklinga av Vigelands kunst. Relieffet «Helvede», inspirert av Rodins «Porte d'Enfer», ble hovedverket på Vigeland første separatutstilling i 1894.» Ja da ver det bekrftet.
La oss gå raskt videre til nettopp Vigelands utvikling og hvordam den pregen nettopp hans første separatutstilling som består av 51 arbeider og er den hittil største presentasjonen av en billedhugger i Norge.
Var hans verk var Gudsbenådet?
Jeg tillater meg , på dette tidpunktet å stille nettopp dette spørsmålet, ganske enkelt fordi han kaller denne nakne og erotiske skulpturen for nettopp "Adorasjon", og det helt uten blygsel.
Det står å lese at dette ordet er en kristen tilbedelse, i teologisk term og skal ikke benyttes til annet. Det står klart i flere skrifter: Bare Gud, Kristus og Den hellige ånd, kan være gjenstand for adorasjon. Også i den katolske kirke benyttes dette ordet, adorasjon, fremfor alt om tilbedelsen av Kristus i hans sakramentale nærvær i det innviede nattverdsbrødet!
21 oktober – 16 november 1894
Dette er første gang Gustav Vigeland, som nå er 25 år gammel, samler skulpturene sine til utstilling. Han stiler ut 51 arbeider i plastelina, leire, gips og bronse som han har arbeidet med de siste fem årene. Så langt har han kun stilt ut enkeltarbeider ved kollektivutstillinger.
Publikum i den norske hovedstaden er ikke vant til å se skulpturer av nakne kropper for hittil har de kun vært vant til å se minnesmerker over avdøde og påkledde personer, som Brynjulf Bergsliens statuer av kong Karl Johan foran det kongelige slottet, og Henrik Wergeland Studenterlunden.
Nå er det viktig å huske at Vigeland selv, etter hjemkomsten fra Rodin, ikke lenger ser på sine modeller og skulpturer som som nakne menesker. For Vigeland er de nå skaperens verk, uten lyte og rikdom. Han ønsker å vise alle som like, slik at hver som beskuer hans verk, selv kan tolke, nyte, bejære og eller lar seg inspirere til egen handling. (forfatterens egen tolkning)
Dette fortsetter inn i erotikken og kjærlighetens rom i museet. Det er ingen til om at dette rommet også kan tolkes som skulpturer fylt av synd! Vel å merke fordi museets ansatte, har plassert nettopp relieffet " Helvete" i samme rom. Er det en tilfeldighet. Dette må jeg undersøke videre. Følg med på mine oppdateringer. Denne artikkelen har plutselig begynt å leve.
Utstillingen i 1894 finner sted i Christiania Kunstforening, som holder til i skolebestyrer Gjertsens gård på hjørnet av Pilestredet og Universitetsgaten. Kunstforeningen har vært oppfattet som en konservativ forening, og det var dette som var utgangspunktet for kunstnerstreiken i 1882, da kunstnerne nektet å levere sine arbeider der fordi de ikke hadde innflytelse på utstillinger og kunstinnkjøp. Men etter at Christian Langaard overtok som styreformann i fjor, anser man at det som siden kommer til å bli kalt "Düsseldorf-perioden" er over. Det er han som har overtalt styret til å la Vigeland få stille ut.
Men Vigelands skulpturer er, som sagt, kraftig kost for publikum og anmeldere. Utstillingen inneholder bare redsel, mener en anmelder. Ja det er en av dem som støtter ham offentlig, han er imidlertid dette årets yngste kunsthistoriker og heter, Jens Thiis, og skriver:
«Han er ung. La oss akte på ham, og la oss ikke gjøre hans talent urett. Han har våget mer enn noen før ham.» — Jens Thiis, 1894
Tenk hvilken makt kunstkritikere har hatt og fortsatt har, men den gang krevde det ungdommelig mot for å vise sin støtte Vigeland.
Vigeland elsket å reise alene på sine turer, for han mente at det ga han mer frihet til å oppleve og lære. På sine studiereiser til Berlin, Roma og Napoli skjer det ikke så store endringer i hans stil. Han har kanskje blitt moden, men han var fortsatt leken og søkende.
Det er først når han kommer til Firenze at han blir skikkelig inspirert, og da av kunsten fra antikken og renessansen. Dypest inntrykk gjør Michelangelo, som han kaller "en Titan, en Gud"; alt han berørte ble glimrende. Legg merke til at han her tar ordet "Gud" inn i sine uttalelser, så kanskje han har sett "lyset" på sin måte allerede under besøket hos Rodin. Vel nok om det.
Kanskje var det "Kentaurslaget" som inspirerte han til sine verk som bl.a. Helvete, versjon 2:0.
Vigeland elsket som sagt å reise, oppleve nye ting og dette kombinerte han med å bygge sitt nettverk. Han var bl.a. en del i Berlin hvor han omgås med blant andre Edvard Munch, forfatter Stanisław Przybyszewski, kunstkritiker Julius Meier-Graefe, poet og forfatter Richard Dehmel, Grev Harry Kessler som var diplomat, forfatter og beskytter av moderne kunst, og ikke minst hans «favoritt kritiker» Jens Thiis.
Pengemangel får Vigeland til å påta seg det første oppdraget for Nidarosdomen i Trondheim. I alt utfører han 44 skulpturer for Domkirken i perioden 1898–1902, og han arbeider i flere perioder på stedet. (jeg kommer tilbake til dette på et senere tidspunkt)
I 1899 holder han sin andre og siste separatutstilling i Christiania, denne får strålende kritikker og befester hans posisjon som en av Norges fremste billedhuggere.
Samme år blir datteren Else født, og barnets mor er Laura Mathilde Andersen. Vigeland innledet et forhold til Laura i 1894 da hun stod modell for verket med det spesielle navnet, Helvete.
Vi kan kanskje lure på hvor han henter inspirasjonen til et så grotesk tema. Sier det noe om Vigelands sinnsstemning på dette tidspunktet eller er det bare noe han også bare må ha i sin samling. Jeg tror det når jeg tenker tilbake til Rodins verker og da spesielt, The Gates of Hell, som har noe av den samme mystikken.
Legg spesielt merke til at Rodin har Tenkeren på topp i sin port, men Vigeland har en som han kalte "Satan".
Det eneste vi kan si sikkert er at Laura stod, satt og lå modell for mange av figurene som tigget om å slippe å bli i helvete. Det er bare å studere verket så ser du flere unge pike kropper, som kanskje Laura har vært modell for.
Vigelands erotiske lidenskap er jo støpt i gips, hugget i marmor og garnitt og støpt i bronsje for all evihget. Det er vel heller ingen tvil om at dette er en del av hans selvbiografi.
I året 1890 ble Laura på nytt gravid, men da hadde «Don Gustavo» allerede innledet et nytt forhold og denne gangen til den 16 eller 17 år gamle Inga Syvertsen. Tross dette, gikk han med på å gifte seg med Laura, mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. Dette tolker jeg dit hen at det var for hennes egen posisjon at hun skulle ha vært gift, og for barnas skyld og kanskje litt straff for all «rotingen» hans med andre jenter og kvinner.
I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for.
Midt oppe i alt dette "familiære rotet" blir Inga Syvertsen hans assistent i 1902 og de neste 20 årene. Han overtar et gammelt kommunalt atelier på Hammersborg og flytter samtidig fra Pilestredet til en leilighet i Fredensborgveien1.
Det er også en annen historie som forteller at Inga, som da var 19 år, flytter inn som hans husholderske siden skilsmissen ikke ennå var gjennomført.
Jeg har sett at det er flere varianter på dette, men det kan ha vært den korrekte historien og at hun først ble samboer i 1906 når skilsmissen var et faktum.
Vigeland hadde et aktivt program fra 1900 til 1908. Først tilbringer han ett år i Frankrike og England, der han studerer gotisk arkitektur. Så må han hjem til Norge , for nå har han blitt utnevnt til ridder av St. Olavs orden i januar 1901.
Han har ferdigstilt arbeidet med Fontenemodellen i 1906 og som samme år stilles ut på Kunstindustrimuseet i Christiania. Utstillingen er en enorm suksess, med rundt 30.000 besøkende. Vigelands Fontene får stor internasjonal oppmerksomhet.
I 1907 bestiller Christiania kommune Fontenen med planer om å oppføre den på Eidsvolls plass. Denne planen blir aldri realisert, og Fontenen ble senere innlemmet i Vigelands parkanlegg i Frognerparken. Året etter er det avduking av Abelmonumentet i Slottsparken. Dette ble Vigelands definitive gjennombrudd som billedhugger og samtidig en stor ære.
Vigeland hadde skaffe seg mange kontakter og var vel anerkjent blant politikkere og andre beslutningstakere. Dette gjør at han kan undertegne en kontrakt med Christiania kommune, der han gir til kommunen alt han har laget og kommer til å lage i fremtiden, mot at kommunen bygger et atelier og fremtidig museum for hans arbeider.
I 1920 kom enda noen utfordringer i kjærlighetslivet, da han møtte Ingerid Vilberg og forelska seg hodestups i henne. Selvfølgelig tok forholdet med Inga Syvertsen en brå slutt, og så ble han gift med Ingerid Vilberg i 1922.
Han arbeidet med å flytte fontenen og skulpturanlegget til et området utenfor atelieret, ut mot Nobels gate. Han la også til et nytt verk, en høy søyle sammensatt av menneskekropper, altså første utkast til det som ble Monolitten.
Bystyret ønsket et større område og tilbød den kommunale eiendommen på Frogner, der Jubileumsutstillinga var holdt i 1914. Dette ble godt mottatt av Gustav og han startet prosjektet og høsten 1922 la han frem en plan. Denne planen viste et stort skulpturområde vest for Frognerdammene. Selvfølgelig ble det debatt, men i november 1924 vedtok bystyret planene til Vigelandsanlegget.
Frognerparken var da fortsatt under etablering, og han hadde selvfølgelig sett at disse to anleggene ville gjøre han berømt langt utenfor Norges grenser.
Vigeland fikk selvfølgelig aksept for sitt forslag, han skulle jo gjøre politikerne stolte, og hans monumental port til parkanlegget fra Kirkeveien, ble finansiert av Oslo Sparebank, som også ville ha litt av æren til dette flotte annlegget Oslo skulle få.
Tre smeder ble ansatt og de setter i gang arbeidet med porten i en smie rett utenfor atelieret.
Vigeland var en smart strateg og han hadde lært at han ikke skulle legge frem alle detaljerte planer med en gang. Derfor ventet han til 1930 før han la frem de endelige planene med skisser og modeller til hele parkanlegget på over 300 mål.
Det nye og spennede som nå ble inkludert var også en flott monumental bro over Frognerdammen med hele 64 skulpturer som skulle pryde dette verket.
Han bruker mye til på å få ferdig alle skisser og planer for Monolitten og den blir ferdig modellert i leire i perioden 1924-25. Dette skulle bli et verk som skulle pryde hele parken.
Igjen er det litt interesant og spennende å tenke på at lille Norge og delvis fattige Oslo, har politikkere som evnet å tenke visjonert og langsiktig. Det er tross alt ikke bare å ta en slik økonomisk beslutning, men så i 1931 vedtok bystyret planene uten endringer. Det skulle bli et løft for Oslo og krevde at det fulgte med årlige bevilgninger for å finansiere planene, noe det altså gjorde.
Vigeland selv fikk ikke betalt, men han fikk sitt atelie og lønnnede assistenter. Han hadde ingen problemer med å forsørge seg, for løsningen lå i at han solgte en lang rekke skulpturer og tresnitt på si. I årene som fulgte lagde han en lang rekke skulpturer, til denne nye fantastiske parken, som skulle bære hans navn. Parallelt jobbet smedene utførte flere porter til selve Monolittplatået. Husk at om de hugger en eneste feil på de 121 figurene, er alt ødelagt. Her er det null feil tolleranse.
På bildet underlurer jeg på hva han har tenkt. Det er trangt, men det er jo trygt og så flylte han kanskje opp et litte hull, hvem vet.
Arbeidet med å ferdigstille annlegget skred frem og planen var å plassere alle skulpturene ut på en gang, men siden krigenbrøt krigen ut i 1940 endredt han den planen. Vigeland var redd for å lagre alle disse skulpturene sammen på ett sted. Skulpturene ble derfor montert løpende og i løpet sommeren 1940, var alle skulpturene på brua ble ferdig montert.
Selve ideen til Monolitten fikk Vigeland allerede i 1919, han skulle lage Noregs største og og unike skulptur. Det sprøeste var vel at dette skalle hogges ut av et ut av en stein.
Som vanlig hadde han selvfølgelig ikke penger selv, men han venner i kommunen og i sitt private nettverk elsket hans ide. De bladde opp til den 17 meter høye skulpturen Monolitten. Det siees at dette stuntet kanskje var det som sikret Vigelands plass i historiebøkene. At han blir hyllet som et geni, var jo viktig for at de som hadde gitt han penger skulle stå igjen med ære og berømmelse de også.
At det skulle ta hele 14 år var det ingen som viste på dette tidspunktet. Nå er det jo slik at det ikke var Gustav selv som hugget ut Monolitten, men han gode hjelpere. Men slik er det jo han hadde ideen og det er jo det som teller. At mange mennesker bistod var jo en jobb de påtok seg og fikk betalt for. For å være litt kynisk, men at de var dyktige var det jo ingen tvil om. Da tenker jeg på alle helt fra de som valgt ut steinen i Iddefjorden, de som klarte å få ut dette sture stykket fra fjellet, de som fraktet og som sagt de som var med å hugget ut Monoliten. NRK journalisten Maren Kvamme Hagen har skrevet en flott historie om bl.a. de tre steinhoggerne .
Det er dansken Karl Kjær, svensken Nils Jönsson og nordmannen Ivar Broe.
De var alle stolte og gledet seg helt sikkert til å være de utvalgte. Det de ikke viste var at det skulle tahele 14 år før de ble ferdig.
De var stolte og profesjonelle og viste at ikke en feil var akseptabel. Det presset lot de seg ikke berøre av. De jobbet som et team og tok vare på hverandre.
De hadde ett mål for øye og gjøre Gustav Vigeland stolt av dere arbeid.
Resten er historie!
Så begynner nedturen for Vigeland og i 1940 blir han separert fra Ingerid Vilberg, og i 1943 får han hjerteproblemer og blir lagt inne på Lovisenberg sykehus, hvor han døde stille inn samme år. Han ble kremert, og askeurnen står etter hans eget ønske i tårnrommet i Vigeland-museet.
Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1901, og mottok storkorset av samme orden i 1929.
Gustav Vigeland rakk altså ikke å se parken ferdig og heller ikke den store åpningen i 1947 av Vigelandmuseet som da ble offisielt åpnet for publikum.
Jeg anbefaler alle å ta en tur først i selve Frognerparken og Vigelandsparken og avslutte med en runde inne i musset. Det ligger jo ikke mange meter unna. Stopp gjerne på Herregårdskroa for en matbit og la dette bli en av de dagene dere senere skal fortelle venner og famile om, og selv bidra til at vi setter pris på de flotte severdighetene vi har i denne fine byen vår.
Alle rettigheter
Her er det tips om steder å besøke i Oslo. Jeg skal presentere dem etter tur. Meld deg på vårt nyhetsoppdatering. Logg inn på toppen av siden.
1. Tryvann, Frognersetreren med Midstubakken og Holmenkollen Kapell.
2. Roseslottet til Vebjørn Sand. Dette er viktigere enn noen gang, siden det handler om vår frihet og hva vi mister om eller når det bklir krig. Vi må aldri, aldri glemme!
3. Holmenkollen, med Historiske Holmenkollen Park Hotell og Holmenkollen Restaurant.
4. Frognerparken og Vigelandsparken Et fantastisk park og skulpturanlegg med en spennende historie som du også kan lese mere om på Vigerladsmuseet under. I parken kan du også hygge deg med venner og eller ta en tur innom parkens restauranter og kisosker.
5. Vigelandsmuseet, Mannen, Kunsten, Parken og Museet! Mannen Gustav Vigeland har i tillegg til sin kunst, også en sterk erotisk historie. - her er du nå!
Kommer
· Det Kongelige Norske Slott
· Oslo Rådhus
· Nasjonalmuseet
· Aker Brygge
· Akershus Festning
· Operaen
· Deichmanske Bibliotek
· Munch museet - dette gleder jeg meg til nå som jeg har lært Vigeland og kjenne. Disse to har nok mange likheter.
· Ekeberg Skulpturpark
· Fredete hus og områder i Oslo
- Fram, Kontiki, Vikingeskip
og ca 50 andre steder å se, oppleve, smake og nyte, lytte til her i Oslo!