• Ingar Næss

Reisetips Italia og Napoli og Pizza

Pizza og Napoli er sant, eller er det det?



Ja, jeg må nok innrømme at det var tanken på å spise en ekte Italiensk pizza som gjorde at vi stoppet et døgn i Napoli. Ikke viste jeg at vi skulle spise pizza hos verdens eldste pizza baker.


På vei til Sorrento og Sant Agata var planen å gjøre Napoli på ett døgn, noe vi klarte og for meg var det faktisk nok. Jeg sier ikke at du ikke skal reise dit, for det skal du, men du skal først lese bloggen til alle som sier de elsker Napoli, i tillegg til dette tipset.


Vi hadde booket hotell San Pietro. Alt var bra og vi skiftet og kom oss ut i solen. Først spurte vi i resepsjonen om hvor han anbefalte oss og spise pizza,. La vekt på, slik at vi virkelig kunne kjenne den, ekte napolitanske pizza smaken. Han hadde ett forslag, - Pizzeria da Michele!


Dette var nemlig verdens eldste og var nå var det blitt et ekte kultpizzeriae med navnet, «da Michele». Vi hadde aldri hørt noe om dette stedet, så derfor var vi overbevist om at vi skulle spise den beste pizzaen i verden. Ja forventningene våre var store! Vi tok anbefaling på alvor og la av gårde for å nyte denne typiske napolitanske retten. Det var ikke mer enn ti minutter å gå, og lunsjen var sikret.



Vi ble ganske så overrasket når vi så stor mengde sultne gjester ventet i kø foran, det noen kaller, The Pizza Gourmet Temple. Vi gikk bort og spurte om vi kunne bestille bord til i kveld, men nei, «qui hai un portellone” (her har du en kølapp) var svaret. Han fortalte videre at det kun var 45minutters ventetid, men skulle vi tro de som stod der var det nok minst en time.


Vi gikk over gaten til en annen restaurant og spiste en hyggelig lunsj der, mens vi tittet på alt oppstyret, og bestemte oss for å satse på at det var litt mindre fork der senere på kvelden.



Som sagt så gjort, vi tok en «Hopp on Hopp off» buss og gjorde Napoli på to timer. Dette er

en smart måte å bli hurtig kjent, som vi ofte bruker. Napoli er øst og vest som vanlig, men med ennå større skiller.


Beklager, men vi opplever dessverre byen som unødvendig søplete, men de skal ha skryt for en ting, stativene med hundeposer som stod plassert strategisk flere steder rundt i byen. På vestsiden var det faktisk veldig hyggelig, men det mange har fortalt meg er at gamlebyen er det beste ved hele Napoli. Sjekk ut selv, er mitt råd! (se en liten oppsummering lengst ned)


Så kom kvelden og vi fikk vår kølapp og beskjed om at det var minst 45minutter, men det ar ikke så mange som stod i kø? Da fortalte en av gjestene, at de andre var nok ute på tur i byen. Jeg spurte om hva som gjorde dette stedet så attraktivt og da fikk vi hele historien.



Det er vel på grunn av Julia Roberts, ok hvorfor spør jeg. Jo i filmen «Eat Pray Love» spiser Julia Roberts en deilig pizza på nettopp Pizzeria da Michele. Jeg trodde jeg hadde sett alle Julia Roberts filmer, men denne hadde jeg ikke sett.


Julia Roberts, In the movie “EAT PRAY LOVE”

Han fortsatte. Vel, de lager en fantastisk pizza her, og legger til, jeg kan si dette som napolitansk og for det andre fordi det er en av de eldste pizzeriaene i Napoli, åpnet av Michele Condurro i 1870. Dette kan han tenker jeg. Opprinnelsen til Condurro-pizzaen går enda lenger tilbake som helt til bestefaren til Michele som var en pizzamaker ved hoffet til Bourbon-familien. I 1844 lagde bestefaren en pizza til den russiske tsaren Nicholas II og hans kone Alessandrina Feodorwna, som hadde kommet for å besøke kong Ferdinand II.


Nå var han skikkelig i gang og foresatte med glød; For denne spesielle anledningen laget han en pizza kun for dem: cosacca, halv marinara halv margherita. Legenden sier at de elsket pizzaene og som takk ga den napolitanske kongen to bronsestatuer som gave, disse kan du se i hagen til det kongelige palasset på Piazza Plebiscito.


Siden denne tiden har Condurro-familien kun laget to typer pizza: Margherita (mozzarellaost, tomat, olje og basilikum) og Marinara (tomat, hvitløk, olje og oregano).


Vi stod fortsatt i køen og ventet, rettere sagt jeg stod og ventet, og etter 90 minutter kom vi inn, og ble plassert på et firemanns bord, som vi delte med en italiensk pappa og hans datter. Som gledet seg «som et lite barn, eller tenåring som hun var.

Vi spurte om å få se menyen, men nei, det hadde de ikke, vi kunne få Pizza Margherita eller Marinara. Vi tok en av hver. Det tok ytterligere 30 minutter før pizzaen ble servert.


Pizzaen var ok, men ikke det jeg håpet, etter mine forventninger og smak! Deigen er annerledes enn i andre pizzeriaer, det er nok en gammel oppskrift. For meg var pizzaen for våt og «grøtaktig», men dette var jo en opplevelses tur, så det var det det var. Prisen var upåklagelig 5 euro pr stk og 3 euro pr stk for brus og øl.


Uansett min smak, du skal besøke "da Michele"! og selv teste pizzaene deres, så kan du lage din egen vurdering. Det er tross alt en morsom opplevelse.


Helt til slutt skal di få litt mer om hva jeg har lært om, andres meninger, om nettopp Napoli.


Bly som hun heter sier: Hvis du har sett et bilde fra Napoli kan jeg nesten garantere deg at bildet ble tatt i Quarteri Spagnoli (Spanskestrøket). Det er prototypen på Napoli. Krokete gater. Klesvask på snorer mellom vinduene. Gamle mopeder på hvert gatehjørne. Rot. Skitt. Høylydte samtaler. Og skjønnhet i kaoset. Quarteri Spagnoli har lenge vært et av de fattigste strøkene i Napoli, med høy arbeidsledighet og sterk innflytelse fra Camorraen.


I dag har det blitt mer rolig – i hvert fall på dagtid, men jeg vil ikke anbefale noen å ta en tur i området etter solnedgang.


Andre jeg snakker med sier det samme på "det herlige Napoli". Det er klesvasken som henger utenfor vinduene, at det er skittent og at de er seg selv, roper og skriker, altså er høyrøstede.


Noen restauranter har tatt dette inn som en del av deres eget varemerke. Slik som i Quartieri Spagnoli som har blitt populært da mange ønsker å oppleve den autentiske delen av byen. Men da må du ikke glemme å besøke det mest autentiske av alt – nemlig restauranten "De Nennella" som ligger midt i hjertet av Spanskestrøket.


Bly fortsetter, å spise lunsj her er en vanvittig opplevelse. Det er tempofylt og servitørene er høylydte – de både synger og danser med sine gjester. Man kan høre kokkene utveksle vittigheter, banne og le med hverandre på kjøkkenet. Maten blir nærmest slengt på bordet – her har man ikke hørt begrepet “formell betjening” – men smaken er til gjengjeld deilig. Jeg simpelthen elsker napolitanere – helt vanvittig!


Uansett om du velger å gjøre Napoli på en dag eller ett døgn, kan du både dra hit, ta sigthsingbussen og oppleve Pizzeria da Michele. Det er bare å planlegge og utnytte hele dagen.


Når du har smakt din pizza og sett byen, da er min anbefaling er å reise videre og besøke Pozzuoli, 30 minutter fra Napoli. Der er det både rent å pent, stemningen er noen hakk roligere, men maten, - woow!


Pozzuoil er en av Italias skjulte perler, - med en «brennende» fortid. Ja hadde vi vist det jeg vet i dag, hadde vi nok satt av langt mer tid enn det vi hadde, til å utforske dette fantastiske området og smake all den fantastiske maten du kan få i dette området. Ja det er faktisk hit mange Napolitanere reiser for å kose seg og spise fantastisk italiensk mat!


God tur.





0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle