I kveld er jeg invitert på en av New Orleans beste restauranter, nemlig Herbsaint Bar and Restaurant og ut ifra det jeg har hørt er forventningene i alle fall lagt skyhøyt, så det gjenstår bare å se om de leverer. Jeg ankommer litt før klokken åtte og tar en titt på avstand og tar noen bilder. Jeg har også bestemt meg for å ta en prat med noen av gjestene, slik at ikke bare det er jeg som gir dagens dom.
Første par ut sitter og koser seg på uteserveringen. Jeg presenterer meg og spør om deres erfaring med restauranten. De smiler og forteller at dette er et sted de har valgt å feire sin bryllupsdag og forteller videre at de nesten er å regne som stamgjester, siden de bor i området. (jeg må beklage, men notatet med deres navn er dessverre blitt borte)
Med deres pluss i boken går jeg inn og blir møtte med smil og geleidet til mitt bord. Som alltid i USA kommer vannglasset umiddelbart.
Kveldens kelner kommer og ønsker meg velkommen og presenterer menyen. Jeg forteller at jeg gjerne vil at han og kokken skal bestemme hva jeg skal spise og drikke. Han smiler og sier at det gjør han gjerne og det gleder han seg til. Jeg sitter og forsøker å fange stemningen som faktisk er veldig god, folk koser seg og du kan se at de nyter maten. Dette blir gøy. Samtidig ser jeg at restaurantens manager, Jennifer Pasquinelli, kommer mot meg og hun ønsker velkommen. Hun lurer på om hun kan sette seg og fortelle litt om restauranten og historien. Jeg takker selvfølgelig ja til det og hun setter seg og forteller.
Donald Link som er eieren etablert denne restauranten tilbake til i 2000. Hun forteller videre at den ligger på historiske grunn i St. Charles Avenue og er flaggskipet i «Link Restaurant Group». Kjøkkensjefen heter «Chef de Cuisine Tyler Spreen», han er dessverre ikke her i kveld, men han jobber tett med lokale bønder og fiskere, for å få det beste av de sesongbasert ingrediensene til sin «French-Southern Cuisine». Hun legger ikke skjul på at de også har et innslag av gamle italienske oppskrifter, for å løfte maten het til topps. De skryter av sin fremragende vinliste og sitt kunnskapsrike personale, som sørger for perfekte service på alle plan.
Hun forteller stolt videre at restauranten og kjøkkensjefen fikk som fortjent en «Chef Link, James Beard Award – South», for beste kokk i 2007. Herbsaint er svært stolte over å være blant gjengangerne i Times-Picayunes årlige kåringer, over de ti beste restaurantene i New Orleans, helt siden listen ble startet i 2003. Restauranten har blitt anerkjent av Eater National som en av "The Best Restaurants in America" (38 restaurantene som er definerte som «dining») og har blitt innlemmet i Fine Dining Hall of Fame av Nation's Restaurant News og til slutt blitt kåret blant de Topp 50 Restaurant i Amerika av Gourmet Magazine.
Donald Link er Executive Chef og President, Link Restaurant Group og han ble inspirert av sine besteforeldrenes Cajun- og sørstatelig matlaging og sin profesjonelle kokkekarriere som 15-åring. Donald Link har «pepret» gatene i Warehouse District, et nytt svært populært område i New Orleans, med en samling prisbelønte restauranter i løpet av de siste to tiårene. Ja etter dette har ikke forventningene blitt noe mindre og jeg nipper til vinen som kom på bordet og gleder meg. Dette må bare bli bra!
Kelneren kommer og forteller at dette er den første av to forretter. Dette er en rett med krabbe som hoved ingrediens som de kaller, Jumbo Lump Crab. Den ligge i en Watermelon Gazpacho, som er en kald vannmelon suppe, i tillegg ørlite Jalapeno-lime (ekstra sterk), aioli og sprøstekt brød. Velbekomme!
Dette ga vannsmak i munnen før jeg hadde tatt første smakebit. Hva skal man si når smakene sloss for å komme frem. Woow dette var bare helt fantastisk godt.
Jeg ser at kelneren står og titter mot meg og jeg smiler til han og gir en tommel opp. Jeg kan se at han slipper skuldrene ned og puster lettet ut.
Når man er ute på denne type tur alene, er det ikke alltid like lett å ta det med ro, men her var det enkelt, her var det bare å la smakene kose seg i munnhulen og nyte. Jeg er ferdig, og de rydder bordet og jeg er klar for rett nummer to. De lar meg notere inntrykkene i fred, men fyller på litt vann.
Rett nummer to er en Tuna Crudo med Canteloupe, Peaches og Basil. Dette er rå tunfisk med Cantaloupemelon en velkjent sukkermelon og har sitt navn fra byen syd for Roma der den først ble oppdaget. I tillegg serveres den med ferskener og basilikum. Ikke bare ser det godt ut, men det smaker himmelsk. Det er i slike situasjoner jeg skulle ønske at min kjære var med slik at vi kunne dele slike herlige matopplevelser.
Jeg benyttet ventepausen før neste rett til å ta en prat med paret på nabobordet, Michal og Anna fra Quebec i Canada. De forteller at de har vært rundt i byen og spist på en rekke forskjellige restauranter og at dette var noe av det bedre de har opplevd. Vi sitter og prater om mat i forskjellige land og faller ned på at vårt største felles multiplum er Italia og hyggelig er det.
Nå kommer første hovedrett om jeg skal tro kelneren. Takk og pris at rettene ikke er av «amerikansk» størrelse, men litt mer normale. Kelneren presenterer rettensom er en Homemade Spaghetti, Guanciale and Fried-Poached Egg. Dette har jeg aldri smakt før, men gleder meg! Den hjemmelagede spagettien er perfekt og Guanciale´n som er urøkt og speket flesk laget av svinekjaker. Kjøttet er både saltet og tørket, i motsetning til bacon som lages av sideflesk av svin, og som ofte røykes. Dette er ofte noe som benyttes som smakstilsetter og er helt nydelig. At de serverer med stekt og posjert egg er en variant som faktisk var veldig godt i denne retten. Absolutt ennå en innertier.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt mett og Jennifer kommer over og slår av en prat og hun forteller at hun har jobbet her i, snart tyve år, men at hun også har jobbet i samme bransje i New York. Det var godt med både litt selskap og en liten pause før neste rett som nå er på vei!
Kelneren forteller at dette er en skikkelig lokal rett som har vært på menyen siden de åpnet restauranten. Han forteller videre at han besteforeldre og foreldre også laget denne retten når han vokste opp og risen er helt spesiell og lokal. Bon appetitt!
Retten heter Muscovy Duck Leg Confit, Dirty Rice and Citrus Gastrique. Anden er en spesiell rase som oppdrettes bl.a. i Rio Grande i Texas. For å oppnå den unike smaken benytter man, Confitering eller konfitering som er en gammel konserverings- og matlagingsmetode. Den innebærer at man først salter og deretter langsomt koker kjøtt, fugl eller fisk i fett. Hensikten er å gjøre kjøttet mørt og smakfullt. En vanlig fettype til confitering er andefett. Men så kommer det kelneren virkelig påpeker og det er Dirty Rice, han sier ikke mer for nå.
Jeg «ducker» inn i retten, som er så smakfull og saftig, at woow. Risen er også helt nydelig og når jeg får forklaringen forstår jeg at dette er en unik og svært gammel oppskrift. Dirty Rice tilberedes av vanlig hvit ris, innblandet med kyllingkjøtt, blandet med krås, lever og andre innvoller, slik du benyttet hele dyret i gamle dager.
Nå var jeg «full» som amerikanerne sier, men jeg hadde desserten igjen. Jeg ba om å få en liten pause og gikk utenfor og pratet litt med andre gjester. De var av samme oppfatning alle sammen, at dette var meget bra!
Så var jeg klar for siste rett, trodde jeg. De hadde vært litt uenige på kjøkkenet hvilken dessert de skulle velge til meg så de tok like godt begge to, - og takk for det.
Takker samtidig dagen kokk for maten, den kan han være stolt av!
Den ene desserten var en Fried Blueberry Hand Pie, with Nilla Wafler Crumbs and Vanilla Bean Ice Crem og den andre en Black Forest Cake, with Dark Chocolate Mousse and American Cherries! Dette er vel unødvendig å forklare, men min favoritt ble sjokoladekaken fra de amerikanske skogene!
Jeg må ikke glemme å nevne kaffen og vinene som alle var fortreffelige og satt perfekt til rettene! Tusen takk for maten, dette stedet er hermed anbefalt på det aller sterkeste!
I morgen er det nye mat gleder fra restaurant Gianna i samme Warehouse District